Fikk ordnet ting, så har kontroll igjen. Yay!

Fixed the problems, so I’m back in control. Yay!

Siden min er hacket og jeg kommer ikke inn til å få oppdatert den. Hold dere unna.

My site has been hacked, and I’m not able to update. Keep away.

Whoa. Snakk om tid som flyr. Har ikke oppdatert her siden mars, så det er vel på tide med litt randomness tenker jeg.

Jeg har det sånn passelig bra, har fått diagnostisert gallestein om ikke annet. Har vært til gastroskopi, ultralyd og CT-scan, så har fått min bit av medisinske undersøkelser. Photoshopferdighetene mine er vel det som har økt mest dette året, fotografi har jeg ikke hatt så mye ork til, for å være helt ærlig. Men noe har det jo blitt, sjekk flickr’en min for å se hva som har blitt laget i det siste. Har også begynt å slenge ut illustrasjoner og sånt på flickr, så.

Nytt hjemmesidedesign er oppe, men innholdet er ikke ferdig. Håndkodet XHTML, CSS, PHP og jQuery. Hjemmelaget mailscript og greier (og ja, det funker, tenk!), selv om PHP ikke er min sterkeste side. Har for øvrig bestemt meg for å lese PHP i sommer, PHP og MySQL for å være helt nøyaktig. Tenker det er på tide å begynne å bygge litt mer funksjonelle saker, deriblant et CMS, som jeg har en slags plan om å skrive fra scratch.

Ric Flair er pensjonert, Randy Orton skadet og Undertaker skrevet ut av storylines. Dermed ligger alt på Edge, Triple H, Chris Jericho og Shawn Michaels (og visstnok Batista, av en eller annen grunn). Vince har begynt å gi bort millioner av dollar. Vickie er fortsatt GM på Smackdown!. Alt i alt er ting normalt i wrestlingverdenen.

Vi har nå hatt Tusle, marsvinet, i over ett år. Wow, som tiden flyr, og allikevel går så sakte.

Jeg har fortsatt ikke funnet noen kampsportklubb jeg trives i selv om jeg har lett over hele Akershus og tilogmed litt inni Oslo. Gikk på ju-jutsu en liten stund, men å starte fra hvitt belte igjen ble liksom litt VEL treigt. Snakk om slakk læringskurve.

Jeg har, tro det eller ei, fulgt med litt på fotball-EM. Og så jeg som ikke liker fotball engang da.

Utover det er det generelt fryktelig lite å si. Skal prøve å blogge litt mer. Jeg lover.

Jeg hater virkelig leger, sykehus og alle ting som kan minne om medisinske saker. (Og allikevel er jeg en stor fan av Akutten. Wow.) Det er ikke så mye det at jeg misliker å få hjelp når jeg er syk, men når jeg er syk er jeg som oftest litt skjør mentalt sett. Jeg er litt nervøs, litt smålei av ting, og litt småsliten konstant. Og slik har det pretty much vært de siste tre ukene, med kvalme, magesmerter, konstante sure oppstøt (som har vært jævlige nok til at jeg skulle tro djevelen selv hadde dødd og råtnet nedi der) og problemer med å spise noe. Jeg tenkte såklart bare “det er bare noe du har spist, det er bare et unntak, ikke tenk så mye på det”.

Så, tidlig lørdag morgen, klokka 6 sånn serska, ga magen meg et virkelig sant helvete. Smerter i mage og bryst, noe pustebesvær, vanskelig å finne en stilling som er god å ligge/stå/sitte i, et cetera. Så pappa, stakkars, endte opp med å rushe meg bort på legevakta før det i det hele tatt hadde åpnet. En lege kom seg da inn, prøver ble tatt, undersøkelser ble gjort. Magesyre eller magesekk som ikke stemmer. Kom tilbake om det blir verre. Spis en mild frokost med melk og noe lett. Og det gjorde jeg. Og det hjalp, faktisk. Det hjalp utmerket godt bare jeg tok det med ro, og i mitt hode var det det som lindret.

Men akk, det ble verre, og jeg var ikke hjemme engang. Vi dro til Sälen rett etter mitt legevaktbesøk. Natt til sist fredag fikk jeg et anfall som var ti ganger verre enn mitt første, og mine foreldre, som selvfølgelig stiller opp uansett hva det måtte være (ja, hva skulle jeg gjort uten dere?), rushet meg ned til legevakta i Sälen. Der var det ingen leger, og ingen vakt. Men det var en vaskehjelp. Og hun klarte å være hjelpsom nok til å få tak i en lege gjennom nevnte leges kontor, som senere ba oss dra til et sykehus i Mora, da slike smerter ikke er vanlige på min alder (jeg er tydeligvis yngre enn jeg føler meg). Mora, for øvrig, er det stedet hvor Vasaloppet slutter. Sälen er startpunktet. Vasaloppet er ni mil. Ja, vi dro over ni mil på natta, på veier uten gatebelysning, hus og andre ting. Vi stolte altså blankt på bilens kjørelys, som om ikke ting var guffent nok. Men mamma tråkket gassen i bånn og jaggu var vi ikke i Mora etter en klokketimes kjøring. Whoa. Jeg hadde aldri klart det.

Sliten, trøtt, i smerter, redd og utslått ankom vi da Mora. På sykehuset var det faktisk folk, og prøver ble igjen tatt. Jeg ble sittendes og prate med en sykepleierske som hadde bodd i Rjukan og Elverum og Tønsberg tidligere (men som snakket like flytende svensk. Damn.) mens hun analyserte og skrev og heihvordetgår. Til slutt ble jeg satt inn på et undersøkelsesrom hvor jeg satt i en halvtimes tid før en lege til slutt kom inn og fikk undersøkt meg. For øvrig, leger trykker tjue ganger hardere på magen din enn et normalt menneske ville ha gjort. Etter enda litt venting og akking og offing etter en mindre behagelig undersøkelse av lyskepuls (resten kan dere vel regne ut selv) fikk jeg noen medisiner (som gjorde underverker!) og en liksomdiagnose.

Legen var relativt sikker på at jeg har magesår. Whoopdeedoo. Med andre ord: undersøkelser, utredelser, medisinering, og heihvordetgår ellers.

I accept get-well messages.

Moustache me er, vel, en side som tilbyr små vinylklistremerker av barter i forskjellige varianter. Totally cool. Jeg kan absolutt se for meg at Erna Solberg, Kristin Halvorsen, Siv Jensen og en god del andre politikere kommer til å bli mye mer populære med disse. Go there.