Jeg hater virkelig leger, sykehus og alle ting som kan minne om medisinske saker. (Og allikevel er jeg en stor fan av Akutten. Wow.) Det er ikke så mye det at jeg misliker å få hjelp når jeg er syk, men når jeg er syk er jeg som oftest litt skjør mentalt sett. Jeg er litt nervøs, litt smålei av ting, og litt småsliten konstant. Og slik har det pretty much vært de siste tre ukene, med kvalme, magesmerter, konstante sure oppstøt (som har vært jævlige nok til at jeg skulle tro djevelen selv hadde dødd og råtnet nedi der) og problemer med å spise noe. Jeg tenkte såklart bare “det er bare noe du har spist, det er bare et unntak, ikke tenk så mye på det”.

Så, tidlig lørdag morgen, klokka 6 sånn serska, ga magen meg et virkelig sant helvete. Smerter i mage og bryst, noe pustebesvær, vanskelig å finne en stilling som er god å ligge/stå/sitte i, et cetera. Så pappa, stakkars, endte opp med å rushe meg bort på legevakta før det i det hele tatt hadde åpnet. En lege kom seg da inn, prøver ble tatt, undersøkelser ble gjort. Magesyre eller magesekk som ikke stemmer. Kom tilbake om det blir verre. Spis en mild frokost med melk og noe lett. Og det gjorde jeg. Og det hjalp, faktisk. Det hjalp utmerket godt bare jeg tok det med ro, og i mitt hode var det det som lindret.

Men akk, det ble verre, og jeg var ikke hjemme engang. Vi dro til Sälen rett etter mitt legevaktbesøk. Natt til sist fredag fikk jeg et anfall som var ti ganger verre enn mitt første, og mine foreldre, som selvfølgelig stiller opp uansett hva det måtte være (ja, hva skulle jeg gjort uten dere?), rushet meg ned til legevakta i Sälen. Der var det ingen leger, og ingen vakt. Men det var en vaskehjelp. Og hun klarte å være hjelpsom nok til å få tak i en lege gjennom nevnte leges kontor, som senere ba oss dra til et sykehus i Mora, da slike smerter ikke er vanlige på min alder (jeg er tydeligvis yngre enn jeg føler meg). Mora, for øvrig, er det stedet hvor Vasaloppet slutter. Sälen er startpunktet. Vasaloppet er ni mil. Ja, vi dro over ni mil på natta, på veier uten gatebelysning, hus og andre ting. Vi stolte altså blankt på bilens kjørelys, som om ikke ting var guffent nok. Men mamma tråkket gassen i bånn og jaggu var vi ikke i Mora etter en klokketimes kjøring. Whoa. Jeg hadde aldri klart det.

Sliten, trøtt, i smerter, redd og utslått ankom vi da Mora. På sykehuset var det faktisk folk, og prøver ble igjen tatt. Jeg ble sittendes og prate med en sykepleierske som hadde bodd i Rjukan og Elverum og Tønsberg tidligere (men som snakket like flytende svensk. Damn.) mens hun analyserte og skrev og heihvordetgår. Til slutt ble jeg satt inn på et undersøkelsesrom hvor jeg satt i en halvtimes tid før en lege til slutt kom inn og fikk undersøkt meg. For øvrig, leger trykker tjue ganger hardere på magen din enn et normalt menneske ville ha gjort. Etter enda litt venting og akking og offing etter en mindre behagelig undersøkelse av lyskepuls (resten kan dere vel regne ut selv) fikk jeg noen medisiner (som gjorde underverker!) og en liksomdiagnose.

Legen var relativt sikker på at jeg har magesår. Whoopdeedoo. Med andre ord: undersøkelser, utredelser, medisinering, og heihvordetgår ellers.

I accept get-well messages.